Jeg synes jo først og fremst at universitetsprofessor Taylor blander hummer og kanari. Det han kritiserer er reelt, men han skraper jo ikke engang borti årsakene.
Det er ikke noe galt i å være stolt av det urnorske, våre sagn og eventyr, og vårt tildels særegne utseende – om enn massevis av nordmenn ikke lyshårede huldrer.
La oss snu på fjæra: Hva om man hadde snakket om massaier som danset, stolte og høyreiste, og med en kulturell identitet basert på en forgangen kultur? Ingen protesterer på at slikt vises frem, selv om dagens massaier sikkert er noe langt mer og allsidig.
Integrasjonsproblemene handler i Norge ikke om at vi forherliger det «ariske». Der finnes det ingen sammenheng. Det Taylor gjør, er å fremstille Norge som en apartheid-stat med blonde idealer, en stat som behandler fargede dårlig (om enn han også ser tegn til bedring i form av multikulturell dans fra Universitetsplassen).
Tvert i mot tror jeg han skulle ta et ærlig og fordomsfritt blikk på sitt eget land, USA, og analysere hva det er som gjør at det tilsynelatende går bedre med integrasjonen av utlendinger derover. Gerhard Helskog skriver noe om årsakene her: http://helskog.tv2blogg.no/1178332988_de_gule_bussene.html. Det er i alle fall et paradoks at integreringen går bedre i USA, til tross for de nordiske og europeiske landenes store innsats på området.
Vi skal ikke ta i mot fremmede fordi de beriker fellesskapet med sine kulturelle forskjeller, men tvert i mot som likemenn. Vi skal stille krav til dem, og håndheve likt de samme kravene overfor dem som overfor etniske nordmenn.
For den dagen da en innvandrer kommer seg opp for egne krefter, og dét skjer jo rett som det er, så vinner han også respekt – på en helt annen måte enn dersom veien frem var kvotering eller andre støttetiltak.